MCmener

Han lenge leve- Hipp, hipp, hipp: Hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurraaaa!!!- Omtrent dette vllle stått på min SMS til fadern nå om han fremdeles var her- for vi MÅ kunne ta høyde for at han hadde vært en SMSaktivist pr i dag. Husker at han var SÆRDELES stolt når Mac`en hans  var i hus og vi kunne drive med mail og rundt 2003 begynte han på sitt eget vis å få dreis på SMS ( selv om han til stadighet anså det som påkrevd å få både ros og rause tilrop hver gang han klarte å svare ) Jo, jo nå skal det sies at dette var i 2003 altså..  Og Facebook antar jeg at han hadde hatt et elsk /hat forhold til.

26. februar ville han vært 63 år.  Han ville vært himmelropende lykkelig over TV programmet " Hver gang vi Møtes" , irritert på TV2s tabloidisering av nyhetene  og " prinsipielt enig"  i , men uforstående til ,, "Morten Ramm fyller Spektrum" og "Helt perfekt ".

Dessuten tror jeg vi hadde grått av filmkunstnerisk glede sammen på "Tree of Life", ristet på hodet i felles oppskjørtelse  og grenseløs irritasjon til regigrepene  i forbindelse med Riksteaterets "Frk Julie" og antagelig drept hverandre i TOTAL  uenighet i forhold til hvem som burde vært på hvilke talkshow når , hvor og hvordan og hvilke  kriterier det egentlig var  for  talentkonkurranser . Ikke minst hadde vi sammen frydet oss over at våren nærmet seg med dertilhørende blomster - og hageaktiviteter.  Han hadde med alle sine erfaringer og kloke ord vært  min nærmeste rådgiver i de siste årenes stormer. Når det gjelder sommerens giftermål ville han gjentatt sin kjærlighetserklæring til Bjørn: " Han skal du holde på. Han der er bra for deg-  Han ser rølpete ut på utsida men er smart og fin inni."  Diskusjonen om aldersforskjell hadde hengt over oss i mange år - kanskje særlig i forbindelse med folks oppfatning om min kjære Eli Kristin. (Den prinsippielle debatten rundt dette ble muligens brakt til nye høyder når det var fgjaldt far min si datter som operererte sammen med en som var 22 år eldre.He he.)

MEN: Han ville vært den bestefaren som hadde sprekt flest ballonger på bursdagen til Nora i dag.

Jeg savner ham hver dag - hans bortgang har lærte meg enormt mye og definerte livet mitt. 

Jeg vet hva som betyr noe, hvem som betyr noe og hva som er viktig i mitt liv.

  Og han er altid viktig.

Alt er vel om bord:)

I morra er det faktisk 5 år siden modern ble borte- det er så rart, trist, merkelig og ikke minst er det utrolig nok blitt "vanlig". Bjørn og jeg sitter og gleder oss til håndballsemifinale og har hatt et herlig rakfisklag for å feire at jobben hans er safa og vi har det så godt! Det siste året har brakt med seg nye venner, gode venner , venner som forsvinner, venner vi ikke trenger lenger og ikke minst venner som kommer tilbake om det være seg etter dvale , for liten tid, uvennskap eller rett og slett blomstring  ( dere vet hvem dere er og jeg elsker dere alle sammen).

Og da tenker jeg på mamma. Som alltid hadde husrom og hjerterom til oss- det være seg i våre enkelte bestanddeler, i helstøpt variant eller om vi bare var oss.  meg- bror min- eller vennene våre. Det var alltid plass til oss hos modern. Uansett form. farge eller sinnstilstand. Gudene skal vite at jeg har vært sint for det som ikke var, alt som ikke ble eller alt som kunne vært- men Modern var Modern. Og jeg elsker henne for det. Og jeg takker for hver tekopp, for hver mystiske mapakke med makrell i tomat og bringebærsyltetøy og for hvert eneste lys vi tente hver dag vi var sammen. For alle gangene vi så på "Søstre" og andre dårlige serier på søndag kveld. For alle gangene hun var eneste publikummer på teaterforesillingene vi spilte. For at hun tokimot Bjørn- om enn litt skeptisk, fordi hun skjønte hvor god han er for meg.For at hun aldri lot sin sorg over livets tap gå utover meg og den ualminnelig kopete bror min. for at hun var en litt ustraight men flott bestemor for mine hjerteskatter Oda og Nora- slik at jeg kan fortelle dem gode historier om Bestemor,

Men fremfor alt- takker jeg for at hun lærte meg- og oss:

1. Folk får vara som folk er

2. Det hender en spenner borti rett som det er

3. Det er flest hårdagsdager

Derfor takker jeg deg min elskede, dypt, dypt, dypt savnede Mamma for at jeg er den jeg er. Alle godord jeg får er i bunn og grunn til deg også. Og heia Norge- vi hadde sitti sammen og heia med flagg i stua i kveld!

Så i juletida: ta vare på enænn og vis kjærlighet til hverandre ælle somma

Noen ganger gjennomlever man hendelser som har livsomveltende konsekvenser for livet sitt.

Jeg snakker ikke om å bli født - eller å dø for den saks skyld. Nei, jeg tenker på disse sammentreffene flere av oss beskriver som skjebnen eller forutbestemmelse.

Alle disse menneskene vi møter akkurat da, på akkurat det stedet eller akkurat det tidspunktet - som om høyere makter vil at man skal treffes.

Disse menneskene som skal få en veldig innflytelse på livet ditt og hvilke valg man tar seinere.

Lærere eller lederen på ungdomsklubben. Det nære livslange vennskapet. For ikke å snakke om familien.

Alle disse menneskene som har betydd så mye for deg at du kan beskrive første møte med dem ned til minste detalj- selv 25 år etter.  Stadig vekk kjenner jeg lukter som minner meg om folk eller hendelser som har innprentet seg i mitt minne. Lyder eller farger som vekker til live ting man trodde man hadde glemt og som kan skru en mange årtier tilbake i tid.

Forleden underholdt jeg på Bygdedagene på Dokka. Der var det mange trivelige folk som hadde boder og utsalg for tradisjonskost fra distriktet vårt. Flatbrødbakende Torpekvinner vekket til live minnet om bestefars iherdige flatbrødsøll - spising en sommer for mange år siden. Den oppriktige gleden jeg kjente over å spise hjemmebakt flatbrød satte meg tilbake til barndommen da jeg var med bestefar og hentet flatbrød på Biristranda eller i Torpa i hans gamle oransje Opel stasjonsvogn, som luktet olje, verktøy og tobakk og hadde et Petter Smart - aktig utvalg av verktøy og duppedingser i bagasjerommet. Det minte meg om boksen øverst i trappa opp til 2. etasje der de hadde flatbrødet sitt. Det minte meg om hvor mye han smattet og koste seg med flatbrødsøllet som ble badet i kefirmelk. Jeg fikk masse sukker og helmelk på mitt søll og måtte alltid skyndte meg å spise mens flatbrødet var sprøtt, fordi det ble så vassint og rart hvis det lå og duppet for lenge i melka.

På en annen bod fikk vi prøvesmake hjemmelagd eplemos.

Farmora mi lever i beste velgående og lager verdens beste eplesyltetøy, men skikkelig eplemos har jeg ikke fått siden min mormor levde og fremdeles lagde mos sjøl- det må være hvertfall 25 år siden. Denne mosen var riktignok ikke like god som a Bæssmor Biri sin, men det var jammen ikke langt unna. Den lille prøvesmaken sendte meg rett tilbake til Holm på Biri- det var sommer og bestemor og jeg satt på kjøkkenet og renset sukkererter fra hagen. Det var så varmt ute at vi måtte holde oss inne i skyggen og bestefar hadde slått gresset og hun var ualminnelig allergisk. Vi sa ikke så mye, men den nærheten vi hadde oss i mellom er levende tilstede den dag i dag. Det vanket alltid noen godsaker hos dem og toppen av lykke var å få stekt brødskive med smør, eplemos og brunost.

Den beste beskrivelsen av hennes vesen jeg kan tenke meg, kan eksemplifiseres av de uendelig mange blomsterbukettene jeg kom med til henne - hun smilte, tok imot, jublende glad hver eneste gang. Vi fant frem vaser og dekorerte hele huset med blomster. Lite visste jeg om at hun ble potte tett av alle blomstene pga allergi og skysset vasene ut i gangen så fort jeg forlot åstedet - og satte dem på plass igjen når jeg kom tilbake.

Hvorfor skriver jeg dette nå?

Jo, de siste 5 årene har redefinert meg som menneske. Jeg har hatt en lang rekke gode opplevelser som har gjort at jeg har satt mitt egenverd og mine ønsker for mitt liv i et helt nytt perspektiv.

Det har også vært en rekke vonde, triste eller sårende opplevelser som har bidratt til dette.

Jeg har funnet ut hvem jeg virkelig kan kalle mine venner, hvem jeg trodde var det og hvem jeg burde styrt unna fra første stund (magefølelse folkens - den skal du i 9 av 10 tilfeller stole på.)

Jeg har funnet ut at det faktisk finnes mennesker jeg ikke ville tatt i med ildtang en gang- og jeg har funnet ut hvor endeløs min kjærlighet er til mannen jeg elsker og til mine nære og kjære venner og familie. Jeg har kort sagt funnet frem til hvem jeg ønsker å være, hva jeg vil jobbe med, hvem jeg ønsker å dele mitt liv med og hvem jeg ønsker å omgås. Jeg har funnet ut hvor mine grenser går i forhold til sladder, løgn, bakvaskelser og hvor smerteterskelen min er.

Konklusjonen min er at det faktisk er en del folk som jeg ikke trenger å bruke tid på og som skal slippe å bruke sin tid på meg. Jeg velger hvordan jeg vil leve mitt liv- og trenger ikke tenke på hvordan andre lever sitt. Jeg trenger ikke verken like eller være venner med alle og gudskjelov behøver ikke alle like verken meg, kjæresten min, familien min eller mine venner.

Jeg ønsker for eksempel ikke å bruke tid på folk som er overflatiske, som juger og koser seg med å sladre og spre rykter om andre eller utelukkende er opptatt av seg selv og sitt. Jeg ønsker kort sagt å omgi meg med folk som jeg en gang om 25 år, kan minnes gode opplevelser sammen med.

Dette stiller naturligvis krav til meg sjøl også - krever jeg for eksempel ærlighet fra andre må jeg skjerpe meg jeg også. Og det er alltid lettere å frembringe de rosende ordene fremfor å ta opp det som er vanskelig. Men all den tid jeg har opplevd min del av vanskeligheter så langt og opplevd at disse vanskelighetene enkelte ganger blir diskutert med ?alle andre? enn meg sjøl- vet jeg nå at den

?vanskelige samtalen? med den det gjelder er et bedre alternativ enn å la være.

Kanskje gjør jeg meg disse refleksjonene fordi det i disse dager er 5 år siden faren min døde også.

Og mora mi ble borte året etter. Mine nieser har ikke mine foreldre de skal erindre smaker, lukter eller minner fra når de blir voksne, slik jeg opplevde med mine besteforeldre på Biri. De skal ikke huske rare ting med dem, eller huske hendelser sammen med dem som er med å definere dem som mennesker. Det er blant annet jeg som skal være med å fylle denne rollen hos dem, sammen med mor, far, stemor, søsken, venner, søskenbarn, mormor og morfar, tanter og onkler. Og siden jeg husker hvor viktige voksenpersonene i mitt liv har vært - skal jeg gjøre mitt ytterste for å være en viktig og stødig voksen i deres. En som lærer dem at ærlighet, selvverd og nestekjærlighet er viktige faktorer for å kunne bygge gode og ekte relasjoner.

Jeg kan ikke endre alt det som har skjedd hittil i mitt liv, men jeg kan påvirke det som skal utgjøre innholdet i resten av det. Det er kanskje det jeg omsider har funnet ut.

Nok et inkonsekvent  utbrudd fra min side har bygd seg opp og krever å komme ut, opp og frem!
Hva ER greia med folk som syt og klager hele fordømte tida- over ting vi:

a) får gjort noe med,
b) ting de aldri kommer til å gjøre noe med eller
c) ting de overhoet ikke KAN gjøre noe med????

Og ikke minst- er det en egen type folk som bedriver dette meningsløse syteriet eller er det bare veldig typisk her i vårt umiddelbare nærområde? Kan det være slik at jo mer du sitter på rompa enten hjeme, på en benk på kjøpesenteret eller den lokale cafeen- dess mer syter du? Og er det ikke ofte slik at de som syter mest også er de som liksom har svaret på "alt"?

For å ta tyren ved hornene først som sist har jeg laget en liste over ting jeg sjøl syt og sutrer over  overraskende ofte både hjemme og på cafe, men sjelden på benker.

1. Været
2. Manglende bruk av blinklys
3. Folk som på død og liv skal jogge eller sykle midt i veien
4. Folk som utelukkende er opptatt av seg sjøl og sitt
5. Ting som detter ned hele tida ( hovedsaklig fordi den- aka jeg- som skal bruke tingene er seint ute, stresset, i dårlig humør eller en kombinasjon av de tre ovennevnte faktorer)
6. Store og trege økonomiske systemer som gjør at småfisk som meg får ualminnelig tregt betaling og dermed sitter med skyhøye regningsbunker støtt. ( det er bare systemet si skyld, har ingenting med manglende økonomistyring eller dårlig impulskontroll å gjøre. ITTNO!)

for å ta a) "ting du får gjort noe med" først:

I helga var jeg speaker for en gjeng ungdommer som samlet inn penger til Skateparken som omsider skal bygges her i byen. det har vært mye støy rundt saken, så for å skape et positivt inntrykk, hadde de driftige ungdommene laget en kampanje der alle fikke en klem hvis de la en lant i bøssa. Jeg var spurt om å lage litt "liv og røre" og snakket over et enkelt sanganlegg nede på CC. Langt de fleste var veldig blide og det ble samlet inn en pen sum penger, mens to eldre herremenn bare måtte klage litt. Den ene stilte seg rett foran scenen med  pekefingrene godt plantet i hvert sitt øre, for slik å virkelig vise frem hvor slitsomt det var. En annen herremann kom frem og fortalte meg i klare ordelag at det var all støyen som disse gjallende, ruvende, ekle høyttalerne skapte som gjorde at det ikke kom noen og ville ha verken klem eller annen kos. Og siden han naturligvis ikke tilkjennega sin irritasjon over dette kvinnelige, høyttalerbrukende monstrumet på scenen før han hadde gått fra mildt irritert til å bli sint ante ingen av oss at det var så ubegripelig slitsomt. Det hører til historien at den sinte herremannen selvfølgelig satt på benken rett under høyttaleren. Det er ofte slik- etter snart 15 år i underhaldningens vidunderlige verd har jeg lært dette: de som klager på høy lyd er de som sitter rett foran PAn og de som klager på høy lyd ved arrangementer er de som flytter rett ved siden av kulturarenaer eller bosetter seg midt i bykjernen. ( Jeg har en sterk mistanke om at det er disse menneskene som klager på at du må betale for plastposer og lar sitt eitrende sinne gå utover den 15 årige ekstrahjelpen i kassa på Rema, som kjefter fordi det er lang kø 5 minutter før stengetid og som anmelder folk fordi de klipper gresset med motorklipper også)
JADA- jeg vet at høyttalerlyd inne på kjøpesenteret kan virke anmasende og at jeg  kan være hektisk å høre på, for ikke å snakke om direkte slitsom å se på. Men jeg kan garantere at man ved en høflig henvendelse hadde kunne løst problemet på en langt hyggeligere måte. Det gjelder vel stort sett det meste- om man tar opp ting før det har blit et problem, så er det overraskende ofte slik at man finner en løsning.

b)"ting du aldri kommer til å gjøre noe med"

Dette er det mest frustrerende punktet. Nok en gang bruker jeg meg sjøl som eksempel-
"Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så tjukk" kan jeg si. Jeg vet jo svaret! Dels er det kroppsbygning, dels er det en meget mystisk forbrenning,men hovedsaklig er det fordi jeg trener for lite og spiser for mye. Jeg elsker mat,vin sjokolade, potetgull, kveldsmat, oster, gode desserter, sauser og smør. Ergo bør jeg enten slutte å syte eller gjøre noe med det.

Eller folk som ikke trives i jobben, eller med de som de arbeider sammen med: GJØR NOE MED DET eller hold kjeft! Når man sitter og syter på 15. året over en kjip kollega uten noen gang å ha gjort noe med situasjonen- er det den som syter eller kollegaen sin skyld da? Klaging over styrevedtak man kunne hatt innflytelse på, avtaler man selv er med på å utforme, arbeidssituasjoner man selv er med på å skape- ikke godkjenn dem først for så å klage!!!!
For ikke å snakke om folk som er misfornøyd med partneren sin- JADA alle er lei kjæresten innimellom og har sin fulle rett til å blåse ut- men når det blir gjengs å klage over partneren må noe gjøres.
ENTEN snakke med vedkommende om det som plager deg og løse det, eller
snakke med vedkommende om det som plager deg- ikke løse det og leve med det uten å klage eller
gå fra vedkommende om det er ulevelig.
Det fins ikke noe mindre sjarmerende enn folk som sitter og syter over hvor sur og forferdelig og lite lidenskapelig kjæresten er- mens de sitter på nachspiel og holder noen helt andre enn partneren i hånda, eller damer som høylytt klager over mannen sin- mens han er tilstede; " Ja vi får vel hematt vi, det er visst så grufullt for hænn å vara med meg på Plantasjen så je får vel ta n med før n blir ugrei"


Eller c) "ting du ALDRI får gjort noe med"

Været. Det får vi ikke gjort noe med noen av oss.eller at bygging av ny vei faktisk avstedkommer humper, gravemaskiner, ventetid, omkjøring. At arbeide for å utbedre strømnett og kloakksystem utføres av maskiner som lager lyd. Nytt tak krever snekring. taktekkere jobber fra 07.00 hver morgen og snekring lager lyd. Jeg kan ligge å irritere meg gul og grønn over trailere som har på ryggelyset når jeg har fri- jeg ofrer ikke verken sjåfføren av traileren eller hans anliggende i mitt nabolag en tanke. Kanskje naboen har spart til ny sofa som han endelig får levert? Kanskje gamlemor nei gata omsider får tilpasset seng etter uker og måneder med venting? Det tenker jeg ikke på, der jeg ligger og ergrer meg og er sur fordi min fridag som jeg kan ligge lenge er ødelagt. JEG som i grunn lever verdens frieste liv og er min egen herre i nesten alle situasjoner. Skamme seg.
Eller mer nyansert: verdens kriger, fattigom, systemet, skjevfordeling. umulige og altomfattende utfordringer vi ikke får gjort noe med. Hvertfal ikke på stående for. Hvertfall ikke uten å engasjerer oss.
Hvertfall ikke hvis engasjementet kun rekker ut kaffekoppen på den lokale cafeen og så forsvinner i irritasjon over at man ikke rakk bussen. telefonen ladet ut. Kontoen var tom.Kjerringa var sur.

Men det er vel den iboende egenskapen  syterne har: vi kjefter og smeller og syter og klager og blir deprimerte og anspente av ting vi ikke kan gjøre noe med, for da er det enklere å glemme alle de tingene vi kunne løst på et blunk. Men det er klart at da hadde vi ikke hatt noe å syte over.